|
|
Kenneth Holter: 30 år (født Larkollen) musikkteknologi-student (master), selvstendig næringsdrivende musiker (Eth Eonel / Trondheim Thereminorkester), cand. mag. (irsk-gælisk, historie og arkeologi), forlovet og skal giftes i 2010, «stefar» til to fantastisk nydelige jenter, ateist, naiv-anarkist, idealistisk, kjærlighetens apostel, mesterslabbedask, lykkelig
mest hørte album: Demians - Building an Empire FROST* - Experiments in Mass Appeal Eth Eonel - Ambiguous Field of Definition (demos) Alpine Those Myriads - Trance Eloquent Wings AF1 - AF1
sist leste bøker: Cornelius Cardew - A Reader Eirik Arlov - Welcome to Free Market Lars Saabye Christensen - Jubel Blocks of Consciousness and the Unbroken Continuum William S. Burroughs - The Ticket That Exploded
ego-linker:
andre linker:
opphavsrett + kontakt: © 2009 Kenneth Holter
|
|
Perspektiv. - 05.03.2009 @ 1533: Paatos - Won't Be Coming Back
Fordi jeg alltid har sett meg selv fra et «friskt» perspektiv, virker det fremmed for meg når du ser det fra et «sykt», men hvem kan si at det ene er riktigere enn det andre? Det ville blitt en form for relativisme jeg ikke kan stå for. Det er sant, jeg har aldri blitt oppmuntret til å snakke om følelser på noen annen måte enn gjennom kunstneriske uttrykk, og de sier, for å si det rett ut, svært lite forståelig. Jeg har rett og slett ikke forstått det før nå, hvordan jeg også er et produkt av min oppvekst og barndom, min måte å reagere på negative opplevelser. Men i stedet for rommet, der man stenger ting inn for gjemme og glemme, har jeg et bunnløst sluk, hvor alt forsvinner, og jeg lærer aldri. Men nå ser jeg det på en annen måte, og sluket er dekket. Dette har ringvirkninger langt utover hode og hjem - dette endrer alt, og jeg er enda lykkeligere for å ha truffet deg. Du henter meg frem fra min egen glemsel og gjør meg hel.
Et rom som hode. - 14.11.2008 @ 1533: Eth Eonel - Default
Når jeg møter verden ferdig programmert, jeg har en innstilling og en plan og en gitt forutsetning og hvis jeg har vært flink, stemmer det overens, kommer systemet til syne, det er min orden, mitt strukturerte kaos, der kom du inn bakdøren, i den dype kjelleren på baksiden der nevronene fyres av, perfekt synkronisert, jeg oppfattet en lyd, først på høyre øre, det var første refleksjon, slo meg på venstresiden, jeg merket det knapt, men det gjorde stort inntrykk, påtrykk, i Newton, et minne og mange minner ble aktivisert, jeg hadde spart på følelsen i ti år, og alt falt på plass, som klisjeenes puslespillbrikke, akkurat slik jeg var programmert til å ta det imot, som når du kommer inn i et rom og eier rommet, rommet blir fylt av deg, enda du ikke trenger å være stor, men du hører hjemme der, og det stod fortsatt møbler som for ti år siden, derfor var du den rette, derfor følte du deg hjemme, og selv om jeg later som om det er annerledes nå, har det alltid vært sånn, det manglet bare at du kom og aktiverte det, satte igang systemet, ramlet inn døren og følte deg så vel der inne i rommet at du kunne gå naken eller fortelle dine innerste hemmeligheter med klar stemme, og jeg har aldri vært riktig skrudd før nå, jeg er hel og jeg er frisk og jeg er meg. Endelig har jeg oppfylt mitt eget motto om å oppfylle mitt eget motto.
Dialog. - 01.05.2008 @ 1533: FROST* - Black Light Machine
På halvparten av tiden er vi allerede der, dermed er det lett å planlegge. Jeg er ikke redd for å tråkke feil. Aldri har et lerret vært så hvitt og innbydende, og aldri har jeg vært så fryktløs overfor oppgaven å fylle det. Nåtid og fremtid møttes, ble forelsket, og skal følge hverandre evig, hånd i hånd, hode i hjerte. Det er en samtale mellom to, og den er limet som holder sammen, det er hud som snakker, dråper av ord som faller, renner, blandes. Og det er ord som smaker som det beste du noen gang har hatt i munnen. Da kan du tenke deg ... når de kommer som en strøm og alt føles så riktig, da er det musikk, en dialog i deilige harmonier og perfekt rytme.
Samlet. - 13.02.2008 @ 1730: Meshuggah - Lethargica
Jeg liker bevegelse, at det er på vei fremover, at hjulene ruller, at det bygger seg opp og utvikler seg; progresjon (og improvisasjon). Nå lærer jeg å programmere i Csound, jeg jobber med lydlige prosjekter av forskjellige slag, vi har endelig hatt en øving med Trondheim Thereminorkester igjen, og jeg synger for noen — ja, jeg har faktisk noen å synge for, og det er godt for sjelen. På eksamen i mai skal jeg både synge og improvisere og benytte meg av programmerte hendelser, og så blir jeg forhåpentligvis bachelor i musikkteknologi, og har bare to år igjen til jeg kan flytte hjem, for nå befinner alt av betydning seg der hjemme, og jeg må lære meg tålmodigheten igjen. Vi venter.
Det beste jeg har. - 26.01.2008 @ 0640: Ayreon - The Sixth Extinction
Enten gave (infinitiv) eller opplevelse (perfektum partisipp), jeg har det så bra for tiden, jeg ler og venter og smiler og tenker at fallhøyden er stor, men likevel ikke (aldri som før), for det er annerledes på mange måter nå. Det føles fornuftig og riktig. Og jeg lover at jeg skal gi det beste jeg har, det går som det går. Jeg har aldri respektert noe menneske som jeg respekterer deg.
Over til noe annet. - 11.01.2008 @ 0409: Nik Kershaw - Die Laughing
nå skal jeg si mye med få ord spill en melodi du har hørt den før i morgen rød som blod det er så mye som skjer på så liten plastisert og overfladisk jeg vil reise i tid men aller mest vil jeg bare reise meg og der er du ikke langt unna fin plan
Plan. - 10.01.2008 @ 0302: Devin Townsend - Unity
Sove, lege, øve, handle, skrive, søke, få besøk, sove, ønske, spille inn, slå, ja, sove, jogge, klippe, dusje, spille, hygge, sove, fundere, møte, og så videre. Og aldri, aldri forvente noe. Planlegge, bryte.
Stillhet. - 08.01.2008 @ 1618: Porcupine Tree - So Called Friend
Jeg er The Silent Type. Ikke alltid, men oftest. Når jeg sier noe, eller kanskje helst skriver, for jeg skriver mye nå, ja, jeg skriver hele tiden, jeg gjør nesten ikke annet, så er det alltid for mye, noe feil, noe overdrevent intenst, noe ... overdrevent, punktum. Jeg skal alltid gjøre så mye ut av det. Og det burde ikke være sånn, jeg burde heller holde munn. Det er bare det at jeg er verdens mest optimistiske menneske, og en liten fremgang føles som tidenes mulighet, og jeg må gripe tak i den, ikke sant? For hvor ofte finner man slike? Og jeg mistet det, må finne det igjen. Jeg har jævlig mye å gi, og nå faller det bare dødt til bakken, for du [1] tar det ikke imot, og det er vel ikke rart jeg blir rastløs og utålmodig da?
[1] «Du» er ingen; «du» er alle.
Fortsettelse. - 23.12.2007 @ 0054
Og noen bevegelser kan ikke beskrives, eller de beskrives best med stillhet, eller som nedskrevne tanker beskyttet med passord, gjemt bak en lås. Jeg føler så lite for denne høytiden og så mye for alt mulig annet. Men jeg satt stille lenge. Og så leste jeg ferdig Jubel, og leste like gjerne ut hele Eirik Arlovs Welcome to Free Market på samme togtur. Jeg satt stille, men det var jo likevel en bevegelse, ikke bare toget, men ordene, og ikke bare tog og ord, men tanker også - ja, hjertet rørte også på seg. Og selv dette ubeskrivelige eller hemmelige, som beveget meg så sterkt for bare fire dager siden, kan ikke angres. Jeg angrer aldri, du vet at jeg alltid vil se det slik.
bevegelse. - 19.12.2007 @ 0316
du misforstår det er ikke utålmodighet men jeg må holde meg i bevegelse for om jeg står stille får tankene lov til å angripe i samlet tropp eller som en vegg i full fart jeg trenger luft (under vingene) å puste inn noe annet enn sannhet smerter og realiteter og erkjennelsen av at det er så veldig over at jeg er langt under og bak (flere kapitler, du er på neste bok mens jeg prøver fortsatt å forstå denne) og da er bevegelsen en illusjon om at jeg også fortsetter fremover eller i alle fall et sted like langt bort fra det som deg (du er så langt borte fra det) enda det føles feil for du skulle fortsatt være min du misforstår det er ikke utålmodighet men jeg må rømme fra deg når det kommer for nært som en vegg mot meg du leser hans bok, ikke min
Forsiktig med de sterke ordene. - 15.12.2007 @ 0623: Toto - Waiting for your love
Virret tumlet ivrig trett (for for over over). Rar i hodet, selv om jeg ikke har drukket. Dette kommer til å bli en merkelig jul, på flere måter. Men jeg gleder meg veldig til å komme tilbake til denne byen etter nyttår, for nå kjenner jeg at jeg er skikkelig glad i Trondheim.
Fotnoter. - 11.12.2007 @ 0505: Susanne Lewis - Sunny/Warmer
Min døgnrytme kan ikke forklares, den må oppleves. Jeg begynte å lese en ny bok nå i natt, «Jubel» av Lars Saabye Christensen. Jeg ville antageligvis ikke ha valgt å lese en bok av ham på egenhånd, men den ble lånt på biblioteket og overrakt meg som en gave, noe som forøvrig gjorde meg nysgjerrig [1]. Jeg har til vanlig ikke så mye til overs for norske forfattere, med unntak av Matias Faldbakken (som egentlig ikke er forfatter) og Pedro Carmona-Alvarez (som egentlig ikke er norsk). Det er egentlig helt andre ting jeg heller burde ha gjort enn å lese bøker, men nå er jeg lei av å gå og vente på at jeg skal få tid til å gjøre noe av betydning [2]. Jeg føler jeg kaster bort så mye av tiden min på meningsløs bekymring. Det er for mange faktorer som har grep om meg; for mye som «burde» ha vært gjort. Juleferien er kjærkommen.
[1] Og et lånekort på biblioteket rikere. [2] Jeg vil lese. Jeg vil også synge.
Adjø, høst 2007. - 10.12.2007 @ 2341: Pain of Salvation - Discoqueen
Det er snart jul, og jeg er én eksamen fra ferie. Det har vært et elendig semester i mange henseender, men det neste ser ut til å bli mye bedre, ja, absolutt alt kommer til å bli bedre fra og med januar. Det positive med høsten 2007 har vært et revitalisert syn på vennskap (og nye venner), samt nye kreative ideer og gode, gjennomførbare planer. På onsdag har jeg praktisk eksamen i faget «Lyd i offentlige rom I». Jeg krysser fingrene for at det blir den beste eksamenen min dette semesteret, til tross for at live-lydteknikk kanskje er det jeg er minst interessert i av de tingene vi har lært om.
|
